Substantiv

Det var en gang at ei bymus og ei fjellmus som var ute og fór, møttes i skogkanten. Der satt fjellmusa i hasselkrattet og plukket nøtter.
– Signe arbeidet, sa bymusa, – det er rart å treffe slektninger så langt ute i bygda, la hun til.
– Det er vel så, det, sa fjellmusa.
– Du samler nøtter og drar i hus, ser jeg, sa bymusa.
– Jeg må vel det om vi skal ha noe å leve av til vinteren, svarte fjellmusa.
– Det er godt om nøtter i år, og store er de, så det kan monne i en sulten skrott, sa bymusa.
– Det er vel og bra det, sa fjellmusa, og la til at hun levde fint og trivdes godt. Bymusa mente at hun hadde det bedre, men fjellmusa sto på sitt og sa at ingen steder var så gode som skogen og fjellet, og at hun hadde det best.
Bymusa sa at hun hadde det best, og dette kunne de ikke enes om. Til sist ble de enige om at de skulle besøke hverandre i julen, så fikk de se og smake hvem som hadde det best.
[…]